De SidsteKloge

De SidsteKloge med undertittelenFarceafSifulSifadda, er et skuespill og en samfunnssatire, utgitt av Henrik Wergeland 15. desember 1835. Stykket er en av Wergelands mange dikteriske reaksjoner på prokuratorers rovdrift på fattigfolk. Især er det motivert av Jens ObelPraemsvirke i Wergelands hjemtrakter. Men stykket skal ikke oppfattes realistisk, men som en metafor. Problematikken er allmenngyldig og utformingen nesten barokk. Wergeland henter som vanlig for ham elementer fra ulike genrer og skaper sin egen form. Å oppfatte dette som en komedie, er en stor misforståelse. Skuespillet har både elementer av farse og middelaldermoralitet. Ettersom settingen er en fiktiv øy i fjern framtid, kan det samfunnskritiske stykket oppfattes som et dystopisk verk.

De siste kloke på Terranova:

  • Kornpugeren
  • Statssatyrikussen
  • Prokurator Zobolam

De siste narrer på Terranova:

  • Fetter en
  • Fetter to
  • Fetter tre

De siste mennesker på Terranova:

  • Halil
  • Dimna, hans kone
  • Ayanna, deres barn
  • Smådjevler

Handlingen

Handlingen er lagt til øya Terranova i en fjern framtid. Der er det blitt hungersnød på grunn av uvanlig høye kornpriser, og kornpugeren har fullt monopol på kornsalget. Mens han driver kornprisene opp, dør folk av sult rundt ham. Mange flykter vekk over havet. Bak kornpugeren står prokuratoren Zobolam, som driver hele spillet.

De siste menneskene på Terranova velger å kaste seg i avgrunnen framfor å inngå noen avtaler med Zobolam, og Zobolam står dermed igjen som den aller siste «kloke» på Terranova. På slutten kommer smådjevlene til ham og tilbyr ham helvetes trone, hvorpå de drukner ham i hans eget korn.

Stykket er et tydelig angrep på monopol-tankegangen, og det hyller 1700-tallets liberalisme. Halil sier at den stadige utskiftningen er «alle friheters død». Samtidig kan farsen ses som et flengende angrep på den grådige og utbyttende kapitalismen. Stykket kan sies på en gang å foregripe Marx og moderne Science fiction, spesielt dystopier av typen 1984 eller Vidunderlige nye verden.

Med tanke på at «de siste mennesker på Terranova» har arabisk-klingende navn, noe som skaper assosiasjoner til den tredje verden og dagens politiske situasjon, er det lett å oppfatte stykket som skremmende dagsaktuelt.

De sidsteKloge

Farsen ble ikke oppført i Wergelands levetid, men er satt opp i nyere tid, første gang av Gudmund Groven som innstuderte den med ungdomsskoleelever i Oslo i 1972. Akershus teater sto for ny-premieren 28. juni 2008 med fullbefarne skuespillere i alle roller. Skolebarn var hentet inn som smådjevler i sluttscenen.

Premieren fant sted på Akershus festning, i Olavs hall, et par etasjer over rommet der Wergeland hadde sitt kontor som riksarkivar fra januar 1841. Rut Tellefsen, som sammen med sin datter Pia Tellefsen, har vært pådriver for å få opp denne forestillingen på scenen, hadde tilrettelagt manuskriptet. I Wergelands stykke er det absurde og det menneskelige satt effektfullt opp mot hverandre. Forestillingen virker uhyggelig aktuell med sin veksling mellom svart humor og var poesi. Det menneskelige ble nydelig ivaretatt av tre innvandrerskuepillere som framstilte de siste mennesker på Terranova.

Regien ved Bentein Baardson var velgjørende enkel og akkurat. Innføringen av en forteller fungerte bra som bindeledd mellom scene og sal. De skisseaktige tegningene som ble projisert på bakveggen, understøttet handlingen heldig.