Jan van Huysums Blomsterstykke representerer et høydepunkt i Henrik Wergelands forfatterskap. Det tilhører det ypperste innenfor norsk litteratur, ja, kanskje kan det bare måles mot et verk som Peer Gynt. Teksten representerer noe unikt i verdenslitteraturen: Det er en hel bok, 64 sider tekst, om og til ett maleri. Den er altså en ekfrase, en litterær tekst som omhandler, tiltaler og fortolker et visuelt kunstverk.
Blomsterstykket er ikke bare genialt bedømt på egne premisser, som selvstendig verk – sin storhet har det også i hvordan det viser til en kontekst: Det har politiske aspekter, det handler om forholdet mellom ord og bilde mer generelt, det diskuterer kunstens vesen, forholdet mellom mann og kvinne, og det reflekterer på flere måter en ”moderne” krise i forholdet mellom menneske og verden. Skrevet ett år etter fotografiets oppfinnelse kan det også ses som del av en ny refleksjon over muligheten av å gjengi verden ”objektivt”.
Historien
Jan van Huysums Blomsterstykke forteller den fiktive tilblivelseshistorien til van Huysums bilde, utløst av den sterke opplevelsen hos det sansende dikter-jeget under refleksjonen over maleriet. Verket er satt sammen av svært ulike tekstsekvenser – fra subjektive opplevelser av nærmest ekstatisk art til tørre leksikonoppslag, noe som gjør dette til en mangfoldig, variert og kompleks bok. Her er voldsomme sprang både av tidsmessig og geografisk art, og framstillingen veksler både i stil og sjanger.
Tittelen på teksten peker mot et blomstermaleri av den nederlandske maleren Jan van Huysum, som levde fra 1682 til 1749. Bildet henger i dag i Statens Museum for Kunst i København, men Wergeland forteller at han så det hos “StiftamtmandThygeson”, hvor det gjorde “det indtrykpaa” ham som “han her har søgt at meddele”.
1840
Jan van Huysums Blomsterstykke er et utgitt i 1840. Diktet er på 64 sider. Det er skrevet som en ekfrase, det vil si i dialog med et annet kunstverk, et blomstermaleri av den nederlandske maleren Jan van Huysum. Wergeland hadde hatt anledning til å se det i original.Diktet blir beskrevet som «et høydepunkt i Henrik Wergelands forfatterskap». Ifølge den danske litteraturforsker Jens Kruse er det «et af romantikkens hovedværker»
Bildet
Bildet viser en blanding av hageblomster supplert med ville arter i tillegg til doggdråper og en rikholdig fauna av insekter, snegler og til og med et fuglereir nede til høyre. En del av blomstene lar Wergeland symbolisere personene i sin fantasifulle historie. Forfatteren anser bildet som et så stort og merkelig kunstverk at han undrer seg over om blomstene på bildet dypest sett er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster. Er de kanskje «Blomsterblomstre»? Mens han prøvende grubler over maleriets kvaliteter, stiller han seg selv en rekke spørsmål, bl.a. dette:
Sitat
Og, endskjøndt I er’ saa sande,
maa jeg troe, I aldriggro’de
blandt de andre paa vor Klode,
men engang i Edens Lande:
Blomstre! at I derfor ere / Blomstre vel, men endnu mere:
Blomsterblomstre, disse liig,
som fortrylle os i Haven,
som en Aand i Himmerig
ligner Liget under Graven.
– Fra diktet
Wergelands betraktninger
Utløst av opplevelse av og refleksjon over maleriet skaper Wergeland en fiktiv tilblivelseshistorie. Det første han fordyper seg i og forundrer seg over under beskuelsen av maleriet, er en av de mirakuløse dråpene på maleriet. Men kunstverket åpner seg først til fulle da han bønnfaller en av blomstene, en rosenknopp, om å røpe maleriets hemmeligheter. Da blir han innviet i en fantastisk fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt overveldet utbryter: «Men nu veed jeg dog hvorledes / slige Blomster bleve til.» I sin dyptloddende analyse sier Aslaug Groven Michaelsen at dråpen symboliserer «maleriets liv», mens rosenknoppen er «dets mysterium».
Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk eventyrdiktning. Det ble tilegnet den svenske feministen og forfatteren Fredrika Bremer, som han korresponderte med på den tid diktet ble til.