Spaniolen

Spaniolener en dramatisk-lyrisk diktsyklus av den norske forfatteren Henrik Wergeland, utgitt i mars 1833.

Samlingen veksler mellom flere sjangre: monologer, dialoger, scener. Verkets hovedperson er en frihetskjemper som forfølges av den spanske kong Ferdinand VII. I diktets verden blir mannen jaget av kongens onde genius (ånd), og beskyttet av dronningens milde genius. Som flyktning forviller han seg til Norge, hvor han dør av kulde innunder Fanaråken, mens som en røst fra oven forkynner at også den spanske kongen dør samtidig.

Ideen

Wergeland fikk ideen til diktet etter at han under sin vestlandsreise sommeren 1832 fikk høre om en sydlandsk utseende mann som hadde frosset ihjel ved den samme breen. Diktsamlingen er tilegnet irlenderen Robert Major, omtalt som «en gammel grå republikaner», som forfatteren hadde møtt via foreldrene mens familien Wergeland bodde i Kristiansand.

Litteraturhistorikeren Edvard Beyer peker på at sterkere enn noen gang før ser dikteren her sitt eget lands frihet i internasjonal sammenheng. I samlingens nest siste dikt skildrer forfatteren en mytisk relasjon mellom trikoloren og det norske flagget.

Dramatikeren Wergeland

Tilsynelatende er det enkelt å skille mellom lyrikk og dramatikk som to hoved genre i Wergelands produksjon – ved siden av en rekke andre, som versromaner, noveller, artikler, historiske verker osv. Men går vi nærmere inn på de enkelte diktene,romanene og skuespillene, får vi straks problemer, for Wergeland ser ut til å blande ulike genretrekk, og han oppfylte ikke alltid strenge, akademisk definerte regler for hvordan diktartene skulle utformes.

Slike brudd med aksepterte genrekonvensjoner var kanskje helt bevisste. I alle fall karakteriserte Wergeland en gang sin egen dramatiske diktning med å si at ”Han udtrykker sig helst i dramatisk Form, mens hans forherskende Egenskaber have gjort hans Dramaer for lyriske” , Statsborgeren 13. februar 1835. Han var i alle fall ikke tilhenger av strenge regler for hvordan skuespill og dikt burde skrives, og skrev det slik han ville. Enhver dikter må ha friheten ”denne DigtergenietsGrundlov” – som høyeste målestokk, sier han (Folkebladet 13. august 1833). De som krever at alt skal være kunstmæssigtafskaaret og ”taxusbeklippet”, dvs. formklippet som et prydtre av arten Taxusbaccata, (Barlind) (Samfundsbladet 2. februar 1833) aksepterer ikke lidenskap og poetisk overdådighet og ser derfor heller ikke den dypere skjønnhet i skuespill av den type Wergeland selv skriver.

Dialogisk form

Hvis Wergelands dramaer var lyriske, kan vi til gjengjeld si at hans dikt var dramatiske. En dialogisk uttrykksform ser nemlig ut til å være et grunnleggende trekk ved store deler av det lyriske forfatterskapet. Tallrike er de dikt som utvikles i form av spørsmål og svar. Hans hovedverk, det kosmogoniske og visjonære Skabelsen, Mennesket og Messias (1830; ny, omarbeidet utgave, Mennesket, 1845) er et såkalt dramatisk dikt med et sterkt dialogisk preg, der handlingen drives frem ved at en rekke skikkelser taler sammen. Det kan være åndene i den himmelske tilværelse, Ohebiel og Phun-Abiriel, det er de falne ånder Cajahel og Obaddon i sin jordiske tilværelse, eller det er Adam og Eva, etter at de første mennesker er skapt. På tilsvarende måte rommer også Wergelands ”romaner” – f.eks. Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) og Den engelske Lods (1844) – en rekke dialoger i versform.

Mange av Wergelands enkeltdikt er også dialogiske. Noen ganger stilles det bare retoriske spørsmål, hvor dikteren selv gir klare og entydige svar, som i Til en Gran. Han spør hvorfor granen ser ut til å ha en privilegert stilling i skaperverket. Svaret er at granen er mer hellig enn noen menneskeskapt kirke, fordi den uttrykker en guddommelig idé – den representerer en ren og ufallen natur, i motsetning til det falne og syndefulle menneske.

Andre ganger er spørsmålene mer radikale og svarene tilsvarende problematiske. Dikteren kan rett og slett reise tvil ved om det er mulig å erkjenne eller forstå virkeligheten .